Alef -Paulo Coelho's siste bok.

Jeg er ikke noen ivrig leser av skjønnlitteratur, men innimellom glimter jeg til med tilfeldig valg av lektyre og sklir avgårde inn i ordenes verden med mysende blikk og en god kopp te. 

Kombinasjonen for tidlig ankomst til Gardermoen og forsinket fly ved henting av vinterferiebarn, avstedkom et impulskjøp som var svært vellykket. Coelho's siste bok Alef, ble en av de bøkene som jeg nesten ikke greide å legge fra meg før siste blad var vendt, og det tilhører skjeldenhetene for mitt vedkommende. På baksiden står det " Hvert øyeblikk er en ny begynnelse" og speiler litt av margen i innholdet. Boken beskriver i hovedsak en reise med den transsibirske jernbane og problemstillingen handler om å stå fast i sitt eget liv og prosessen han må igjennom for å komme videre.

Det slår meg underveis at på en måte er det ikke så mye handling i selve fortellingen, men alikevel fenger den meg slik at jeg må lese videre. Hvorfor? Jo det er noe som rører noen strenger i meg. Det finnes setninger av gjennkjennbart materiale selv i dette fremmede (for meg). Noe om behovet for forandring, om å se sammenhenger under overflaten og om å se og forstå disse med sjelens øyne mer enn med bare fornuften. Noe om behovet av å føle seg levende og underveis.

Av og til kan jeg stoppe opp ved en enkelt setning og granske den i lys av mitt eget liv, som om den var hentet fra en bibel, eller en bok av visdomsord. Enkeltstående setninger som selv gir mening om du trekker dem ut av sammenhengen. Slikt fascinerer meg enormt. La meg ta et par eksempel: "Den som kjenner Gud, beskriver han ikke. Den som beskriver Gud, kjenner ham ikke" og en annen "Den som vil se regnbuen, må lære seg å like regnet".

Jeg undrer meg alikevel over at Coelho er så populær og selger så mye i mange land. Han skriver om regresjon, om å reise tilbake til sine tidligere liv like selvfølgelig som jeg setter på kaffen. Om karma og parallelle verdener, og om åndelige opplevelser. Om at han alltid har med seg sine helgenstatuer når han reiser, om tegn og sjamaner som trommer han inn i transe. Om kanaliserte bønner. Her til lands har jeg en klar formening om at slikt ikke er allment stuerent. Alikevel, spørs det om åndeligheten blandt Kari og Ola er større enn det vi liker å innrømme. At en søken etter en større sammenheng gjør at nettopp slike bøker treffer en tråd i oss, som delvis skremmer og delvis pirrer vårt ubevisste jeg. Jeg skal ikke trekke noen slutning, det har jeg ikke nok fakta til. Men det er interessant å gjøre seg noen tanker om temaet, selv om man ikke trenger å finne svarene sånn umiddelbart.

Boken er lettlest og språket enkelt slik at selv fremmede tema oppleves lettfordøyelig. Dette er boken for deg som både vil kose deg med sammenkrøllede ben og pledd, og drømme deg bort på en fascinerende togreise, samtidig som du gir deg selv litt mental føde til ettertanke. Herved varmt anbefalt!