Englekyss og sauementalitet

Plutselig blir det nok. Fjærlette morsommheter serveres i sosiale medier som tidenes morsomste klisjeer. Blæh! Like gjennomsiktige som tanken bak. Like overfladiske og fordomsfulle som kollektive enigheter ofte er. Jeg undres på om disse morsommhetene virkelig er så morsomme for de som skriver dem, som de er ment. Jeg kjenner kritikkens nådegave blomstrer i meg. Jeg sliter med å akseptere andres flåsenhet. Jeg sliter med å akseptere at kongelige stilles i egen gruppe for spott og spe: "Alt tillat!"

Jeg har ikke noe forhold til kongehuset utover at min mormor hadde bilde av dronning Märtha i glasset på kjøkkenskapet. Det var ikke engang svart-hvitt, det var i brun-nyanser som bildet til venstre. Jeg har heller ikke så sterkt forhold til engler utover erkjennelsen av at jeg ikke helt vet hva det er. Noe åndelig antagelig. Noe ikke-fysisk.

Da jeg var barn trodde jeg vi mennesker ble engler da vi døde. Jeg trodde farmor sluttet å være menneske da hun døde og ble engel som kunne se meg når jeg var naken. Jeg husker jeg syntes det var ekkelt. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tro, men jeg tror. Noe.

Jeg tror for eksempel at det er typisk norsk å være sau. Å gå i flokk og mene det samme hele tiden er noe vi er skikkelig gode på, får jeg på følelsen mange ganger. Når en sau går først, kan vi andre dilte trygge etter. Helst uten å tenke selv. Hvis bare noen våger å kaste den første steinen, så kan vi frådende og uten og tenke oss om, kaste hele steinrøysa etter en og samme person. Er personen kongelig, så er det ihvertfall lov. Det er lov å mene noe uten å vite noe om de faktiske forhold, her i fedrelandet. Det er lov å ha "peiling" selv om man ikke vet en dritt. Det er lov å håne og le av ting vi ikke aner hva handler om engang. Det er så fint å mene noe. Og det er enda flottere å gjøre narr og geipe av det som "alle" andre geiper om også. Pfhøy! Jeg har lyst til å spytte! Hardt og langt. Men jeg nøyer meg med å blogge denne gangen.

Jeg har aldri sett en engel. Ikke med øynene i allefall. Jeg føler av og til at noen er i rommet eller går ved siden av meg når jeg er ute. Jeg blir aldri redd av den følelsen. Jeg vet ikke hvem eller hva det er eller om det overhodet er noe der i det heletatt. Det spiller liten rolle for meg. Det kan liksågodt være noen som har gått over til de dødes rekker og synes det er interessant å følge med meg. Ikke vet jeg. Jeg har ikke behov for å mystifisere ting, men heller ikke behov for å fornekte. For meg er den åndelige verden like virkelig som den fysiske. Faktisk tror jeg den åndelige verden er mer virkelig, fordi det er der alt skapes. Men menneskelige forklaringer som lager fantasiforestillinger ut fra tid og rom, holder ikke mål for meg. Den åndelige dimensjon oppererer ikke i tid og rom slik den fysiske verden gjør, har jeg lest flere steder. For meg gir det mening, selv om det er vanskelig å forstå.

Jeg vet ikke hvorfor folk har så stort behov for å gjøre narr av Prinsesse Märtha Louise i en tid der nyreligiøsiteten blomstrer som aldri før i landet. Englevakt og barnetro er det lov å ha selv for den meste hardnakkede kirkehater. Alternativbutikkene finnes snart "på hvert hjørne" og det er blitt stuerent å snakke om energier, gode eller dårlige. Faktisk er det lettere å snakke om energien i rommet, enn sitt eget dårlige humør. Det er like før jeg begynner å tro folk er redd både prinsessen og det hun bringer til torgs. Ingen sparker en død hund, er et ordtak. Er folk redd hun skal ha rett?

Jeg har lest om at ting kan manifistere seg fysisk gjennom energien folk skaper. Ellers vet jeg ikke så mye om det. Men jeg skjønner at alternativ tro kan være bra butikk. Godt at vi ikke er misunnelig på hverandre i dette fromme landet. Da skulle vel englene ha mye å stri med ville jeg tro.

Jeg vet ærlig talt ikke så mye om hva prinsessen driver med. Jeg så ikke programmet der hun lanserte sin siste bok. Jeg vet ikke om jeg er enig med henne. Det har ikke vært i min  interesse å finne ut av det engang. Men noe vet jeg alikevel: At jeg av og til blir jeg litt flau av å være norsk, men det er ikke prinsessens skyld.

Til og med snåsamannen som for øvrig ikke kunne helbrede meg da jeg var hos han for mange år siden, liker ikke at hun snakker med de døde, kunne vi lese i avisen den gangen det var oppe i lyset. Men Joralf er det greit å like. Han holder seg til kirken, som igjen holder seg til en bok som er oversatt, hvor mange ganger...og skrevet i en tid fjernt fra vår, og i en kultur som er veldig unorsk. Det kan vi tro på. Jomfrufødsel er greit. Oppstandelse fra de døde er greit. Gå på vannet er greit. Vann til vin er greit. Men kom faen ikke her å snakk om englefjær! At Jesus døde og snakkes med rett som det er, er også helt greit, men ikke snakk med noen andre av de oppstandne. Det kan være farlig. (Men ingen forklarer hvorfor på en vettug måte)

Jeg finner ikke mening i det som serveres fra den norske kirke. Heller ikke i mye av det som serveres innen alternativbevegelsen. Jeg tror på loven om tiltrekning, men ikke den varianten som The Secret serverer. Men at det ikke skal være lov for kongelige å ha sin egen tro, blir litt for dumt for meg. Skal vi, det norske folk bestemme hva de enkelte i kongehuset skal tro? I så fall må vi da stå til ansvar for disse i en eventuell evighet også?

Vel, dette hjertesukket er servert uten fjær i hatten eller andre steder. Likevel tilater jeg meg å slenge englekyss ut til det norske folk, selv om mine standpunkt ikke alltid er like ulne som pelsen til de allrighte dyrene vi ligner på, enklete ganger. Gå i fred, og gjerne i flokk! Men for alles skyld, vit hvor du går.