Februarregn

Det regnet i natt

snøen ligger klissen

furtende mellom stubber av aks fra høstens fruktbarhet

Hvert krovkornet vasstrukkent flak

påberoper seg retten til å være der fortsatt

som om de sier: det er bare februar

men luften har tenkt det annerledes

Tåken har trukket ned øyenbrynene

og hviler tungt over slumrende trær og blinde hus

Men jeg går inn til deg

og huset får øyne som kan se

«surt vær?» sier du

«mm» svarer jeg

og tenker at jeg lyver

For under skoene

hadde jeg kjent

at jorden lo mot vår